Tidlig forebygging er viktig… det er klart.
Men jeg både ser og hører at de aller fleste kan aldri tenke seg tanken om at et rusmiddelmisbruk rammer deres egne barn… et sted vi skulle holde foredrag og info om de narkotiske stoffene, ble det huskestue i ungdomsskolens lærerværelse fordi de mente det var ikke nødvendig å tilføre rusproblemer til skolen, slike problemer hadde de ikke der….

Da kan en jo lure på hvordan lærde vi setter vår lit til i tillitsfull hverdag for å skolere våre barn og barnebarn… når en opplever at det er best å stikke info om tilgjengeligheten og rusproblemet innunder en stol.

Forbygging,nå har vi forebygging i barnehagene på eks ,min kropp ikke rør,sexsualundervisning,slik lager vi barn osv.I barne skolen har vi også slik undervisning så kan det sitte lærere som sier nei til forebyggende arbeid innen rusproblem dette problemet har vi ikke det kaller jeg direkte uansvarlige påstander,skulle det være at de ikke har det problemet så er de veldig heldig og da er det all grunn å drive forebyggende arbeid forat elevene skal vite hva de kan møte av stoffer i ikke aner hva er og at de kan dø av det,,pronto dø av det eller få et liv i helvete.Skulle vært lagt mere inn i lærer plan slik at ungene tidlig skjønner at dette er farlig.

Jeg tror de aller aller fleste har interesse for sine egne, men det er jo ikke noe en går og tenker på i hverdagen at ens egne skal falle uti… derfor er det også et stort sjokk dersom det blir slik.
Det er heller ikke alle som tror på at det kan hende deres barn, men rusmiddelmisbruk rammer alle lag og og kanskje og der en hadde minst ventet det.
Så på føre var
skal en være klar.

jeg er skuffet over at nesten ingen bryr seg om sine egne barn,og farene i samfunnet

Der er jeg for så vidt enig med deg Roffa, mange gjør ikke det…
men vi hadde nettopp et møte om dette i pårørende foreningen… hvor de aller aller fleste forsatt verner og står på døgnet rundt for sine, men noen er katisk blitt så utslitt og syke av stadige tilbakefall og sprekk at de har mere nok med å ta vare på seg selv… for det å leve med uvissheten og vente på en beskjed om brå død… kan ta pusten fra noen og en hver.

Men at familier og foreldre ikke tar det helt på alvor med det samme, og gjør noe med det, skjønner jeg ikke.
Alle som vil ut av et rusmiddelmisbruk har en kjangs dersom de vil selv, men det går ikke an å tvinge noen…. og tvang er ikke lov å bruke uten at en er til fare for seg selv og andre.
Dette er også selvfølgelig brukt, men veien er lang og mange pårørende bruker utrolig mange år på å hjelpe sine egne.

Men det er fortvilende å være vidne til at unge som jeg vet foreldre hjelper til det ytterste forsatt holder kontakt med Parken og der får hjelp til å finne en åre å bruke når en selv ikke har flere årer som en når på sin kropp…

Så i noen tilfeller er det å hjelpe sine egne ofte et resultat av å holde dem i misbruket. De får mat, klær, alt det måte være for at barnet ikke skal være sulten, stjele, robbe, og ikke komme i fengsel…. men dette er jo da bare en bjørnetjeneste.

Men jeg er lydhør for dine forslag Roffa, kanskje har du en bedre løsning.

Det er mange måter å bry seg på og alle prøver både det ene å andre men når man merker at ringvirkningen ødelegger hele nettverket ditt pga den som ruser seg hva gjør du da?Jo da kommer hjelpen litt nu og litt da for vist du kun lever for den som ruser seg og bare hjelper han/ hun skader det dine andre rundt deg og ikke minst deg selv.Det er helt klart du kan ikke leve barnet ditt sitt liv det er det bare han/hun som selv kan og det er viktig å vite.Vi spør hvordan har du det i dag,har du spist noe,hvor har du sovet i natt, hva skal du i dag,har du snakket med noen fra sosialen ,har du vært i samtale,hva skjer.Alt dette spøro du om dag ut å dag inn,så kommer vi hjem å de samme spørsmålene stilles vi på nytt igjen av familiemedlemmer som også er bekymret for hvordan det går med rusmisbrukeren våres.Dette er bare på det verbale plan ,men vi vet at der er masse mere vi pårørende må klare som har med misbrukeren og gjøre da spør jeg er det ikke viktig og sette tydlige grenser med en gang og vise grenser hjemme som foreldre og det er viktig med forebyggende arbeid i hjemmet,da mener jeg trygge grenser ,og det vet de fleste foreldre hva er..